Det Norske Akademis Ordbok

men

Likt stavede oppslagsord
men 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; menet, men
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
menet
ubestemt form flertall
men
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[me:n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form men, av gammeldansk men, tilsvarer norrønt mein 'dårlig helse; skade; hindring', jf. formen mein
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 vondt
; fortred
EKSEMPEL
  • volde, gjøre noen men
SITATER
  • forstå mig vel! De ejer evner til større samfunds gavn og brug, men fast til mén for den, som nævner sig odelsmand til klippens revner og ætling af en dalbunds slug
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 104)
  • poster som revisjonen vilde overse med vilje for ikke at gjøre agtværdige sambygdinger mén
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 7 1917)
2 
kroppslig, helsemessig skade
SITATER
  • ingen mén må voldes Hjørdis
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 120)
  • det er Bøjgen, som er sårløs, og Bøjgen som fik mén
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 85)
  • jf.
     
    [skuten] blev brudt løs [av isskruingen], og letted sig uden men
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 512 1897)
  • hun var utenfor livsfare, men … ville få store varige men
     (Hans Olav Lahlum Menneskefluene LBK 2010)
3 
nå sjelden
 lyte
; skavank
SITATER
  • [et] rygte foruden mén og plet
     (Henrik Ibsen Digte 134 1875)
  • giv mig [min ro] foruden bræk og mén
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 124 1873)
  • lyde og men
     (Henrik Ibsen Vildanden 120 1884)