Det Norske Akademis Ordbok

meise

meise 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; meisen, meiser
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
meisen
ubestemt form flertall
meiser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mæi`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Meise; jf. norrønt meisingr
BETYDNING OG BRUK
1 
zoologi, også brukt som sisteledd i sammensetninger i formen meis
 fugl i meisefamilien
 | jf. blåmeis, granmeis, kjøttmeis, lappmeis, løvmeis, svartmeis, toppmeis
SITATER
  • over fjorden reise tør selv lille meise
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I,3 105)
  • en meis som tilbrakte mye av dagen i hengende stilling under en pose med nøttekjerner
     (Hamar Arbeiderblad 15.01.1966/6)
  • de stedene hvor hun [som død] kunne reise, som noe lett, liksom omdannet til en fink eller en meis, og som i bardo kunne forflytte seg mellom flere verdener
     (Ole Robert Sunde Jeg føler meg uvel 19 2019)
     | jf. bardo
1.1 
brukt som sisteledd i sammensetninger i formen meis
 fugl i andre familier enn meisefamilien
 | jf. stjertmeis, pungmeis, spettmeis
2 
om tidligere forhold
 speiderjente i alderen 7–10 år
 | jf. ulvunge
SITAT
  • meiseledere som nesten ikke tør si når de skal ta opp nye meiser. Så stor er søkningen
     (Østlandets Blad 1968/45/7/5)