Det Norske Akademis Ordbok

mankere

mankere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmankerte, mankert, mankering
preteritum
mankerte
perfektum partisipp
mankert
verbalsubstantiv
mankering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[maŋke:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via nederlandsk mankeeren, fra fransk manquer; fra italiensk mancare, avledet av manco 'mangel', av latin mancus 'lemlestet, ufør; ufullstendig'
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 (måtte) være uten
; mangle
SITATER
  • han mankerte ikke fornuft
     (Gabriel Scott Kilden 2 1918)
  • han tør love at de ikke skal mankere noe så lenge de er under hans tak
     (Pål Gerhard Olsen Fredstid LBK 2000)
2 
muntlig
 savnes
; mangle
SITATER
  • der skal ikke mankere mig paa god vilje
     (Knut Hamsun Rosa 128 1908)
  • jeg skal ikke mankere imorgen nat naar det gjælder
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker II 262)
UTTRYKK
det skulle bare mankere
det skulle bare mangle
  • det sku blott mankere!
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)