major
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; majoren, majorer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
majoren
ubestemt form flertall
majorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[majo:´r]
ETYMOLOGI
via tysk Major, fra spansk mayor, av latin major, komparativ av magnus 'stor'
BETYDNING OG BRUK
1
offiser med grad mellom kaptein og oberstløytnant
| jf. plassmajor
SITAT
-
Fergstad hadde gått gradene fra løytnant over kaptein og major til oberstløytnant og så – endelig. Oberst
2
tilsvarende grad i Frelsesarmeen