magnetar
substantiv
BØYNINGen; magnetaren, magnetarer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
magnetaren
ubestemt form flertall
magnetarer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[maŋneta:´r]
ETYMOLOGI
fra engelsk magnetar, sammentrukket form av magnetic 'magnetisk' og star 'stjerne'
BETYDNING OG BRUK
astronomi
hypotetisk, roterende nøytronstjerne med svært sterkt magnetfelt (100–1000
ganger sterkere enn for vanlige nøytronstjerner)