løe - Det Norske Akademis ordbok

løe

substantiv

BØYNINGen; løa, løer

UTTALE[lø:`ə]

ETYMOLOGI

av norrønt hlǫðu, oblik form av hlaða; jf. dansk form lade

BETYDNING OG BRUK

lite hus (ofte i utmark) til å lagre høy, brenntorv e.l. i

SITATER

Jørgen Moe Samlede Skrifter I 324
de fik ligge i løen

(Knut Hamsun Markens Grøde I 162 1917)
det står på kartet hvor noen av de gamle setrene lå, men selv om en kommer dit, er ofte både størhus og liu borte

(Reidar Holtvedt Fra Nordmarka og Krokskogen 141 1972)