Det Norske Akademis Ordbok

lyt

lyt 
verb (presens)
Informasjon
BØYNINGlaut
preteritum
laut
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ly:t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hlýtr, presens av hljóta; jf. dialektalt lyte (infinitiv)
BETYDNING OG BRUK
som modalt hjelpeverb og i forbindelse med hovedverb i infinitiv (uten infinitivsmerke)
; dialektalt
 er nødt til
; må
; får
SITATER
  • «Du lyt taale det, Blessommen», sagde manden
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 228 1879)
  • jf. preteritum, sjelden
     
    [andektig] laut en være for al den del, naar presten talte i kirken
     (Hans E. Kinck Huldren (1925) 21)
  • ellers lyt det bli en krone potten
     (Hans E. Kinck Paa Rindalslægret 105 1925)
  • jeg er slidt endda, men jeg lyt prøve
     (Knut Hamsuns brev I 379)
  • du lyt vel få’n att
     (Nils Johan Rud Gammel manns Høysang LBK 1990)
  • jeg sier jeg ikke har noen billett. – Da lyt du kjøpe en, da veit du
     (Marianne Røise Kielland Kjøttsøvn LBK 2004)