Det Norske Akademis Ordbok

larme

larme 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLlarmet, larmet, larming
preteritum
larmet
perfektum partisipp
larmet
verbalsubstantiv
larming
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[la`rmə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av larm
BETYDNING OG BRUK
1 
lage oppstyr
; være, opptre høyrøstet
SITATER
  • hvad gjaldt den saa, al vor larmende færd?
     (Nils Collett Vogt Ned fra bjerget 145 1924)
  • en solbrændt mand med bløt filthatt bak i nakken og cigar i mundviken fylder [bilen] med larmende lystighet
     (Cora Sandel En blå sofa 71 1927)
2 
lage larm
; støye
; bråke
EKSEMPEL
  • larme med en stol
SITATER
  • Erlend lo og larmet over bordet
     (Sigrid Undset Husfrue 352 1921)
  • larmende stemmer
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 211 1872)
  • fossen larmer
     (Bernhard Herre En Jægers Erindringer 8 1850)
  • der utfolder sig et liv omkring bryllupsgaarden, som lyser og larmer utover vide strækninger
     (Sven Elvestad Professor Umbrosus 250 1922)
  • det larmet fra aarer og baater
     (Johan Bojer Samlede verker IV 86)
  • de [tre] store åpne konsertflygler larmet kanskje vel meget
     (Aftenposten 1931/477/2/7)
  • de befinner seg på et eller annet larmende skjenkested
     (Tor Ulven Vente og ikke se 110 1994)
2.1 
bevege seg med larm, støy
EKSEMPEL
  • trikken larmer av sted
SITATER
  • han larmer ut i spisestuen som hadde han fem og tyve føtter med store støvler
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 209 1919)
  • bussen skulde gå, og den larmet som en flyvemaskin
     (Gunnar Larsen To i Oslo 81)
  • [drosjen] ruller larmende hen over brostenene
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 61 1993)