Det Norske Akademis Ordbok

landtau

landtau 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
særlig sjøfart
 tynt og lett tau til å fortøye båt til land med
 | jf. landtrosse
SITATER
  • landtauget kastedes ind og seil sattes
     (Jonas Lie Samlede Digterverker VIII 214)
  • den revna de hadde fortøyd i, var så smul og egnet seg så ypperlig til båtplass at Jann bare hadde fortøyd færingen med landtau
     (Kim Småge Figurene 144 1986)