Det Norske Akademis Ordbok

landeplage

landeplage 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
etter 2 Mos 7,14–11, om hjemsøkelsen som rammer mennesker, dyr og avlinger som Guds straff
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 plage, onde som hjemsøker et helt land
SITATER
  • mosqitoen, denne Egyptens syvfoldige landeplage nutildags
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 288)
  • krigen er den værste landeplage
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 16)
  • den vældige landeplage, som skulde gaa herjende over hele Europa
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 50 1927)
     | svartedauden
  • Khamsinvinden i Egypt; uker i strekk med himmelen tilslørt av sand og luftfuktighet på over 40 prosent, beskrevet som en landeplage i stand til å forstyrre sjelefreden til de likevektigste
     (Tove Nilsen Etter Kairo 220 2000)
  • korrupsjonen er blitt en sann landeplage
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
  • sotten var selvforskyldt, en landeplage folket hadde påført seg og sine som en straffedom
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)
2 
overført
 noe (særlig melodi, motefenomen) som er svært populært, utbredt (og skaper stor irritasjon)
SITATER
  • festen [gled] alltid over i timer med rungende allsang, tidens landeplager
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)
  • han er ikke overrasket over at folk har fått øynene opp for fancy billedmeldinger, men innrømmer at det ble en landeplage raskere enn forventet
     (aftenposten.no 01.09.2003)
  • [låten ble en] norsk landeplage ti år senere
     (Kjetil Rolness Elvis Presley 33 1998)
  • musikken durte og gikk fra to høyttalere i taket. Sommerens landeplager
     (Kjersti Scheen Kaperøya LBK 1992)