Det Norske Akademis Ordbok

landauer

landauer 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; landaueren, landauere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
landaueren
ubestemt form flertall
landauere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[la´ndæuər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Landauer, etter stedsnavnet Landau, navn på by i Pfalz-regionen i Tyskland
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre forhold
 herskapelig, firehjulet hestekjøretøy med to motvendte dobbeltseter
SITATER
  • en landauer [kom] stilt forbi paa fornem gummi rundt de blanke hjul
     (Hans E. Kinck Doktor Gabriel Jahr 144 1902)
  • våre forfedres sagnomspunne Paris, landauernes og charabankenes Paris
     (Erna Holmboe Bang Det hendte i Paris 18 1951)
  • jeg gjentar at en kvinne som Dem burde kjøres i landauer, madame!
     (Jens Bjørneboe Blåmann 99 1959)
  • [dronningen] satt selv i den første landaueren sammen med eldste sønnen
     (Richard Herrmann Victoria 169–170 1987)
  • kronprins Olav med nanny i en landauer trukket av tre hester
     (Tore Rem Olav V. Den fremmede 21 2020)