Det Norske Akademis Ordbok

kynner

kynner 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kynneren, kynnere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kynneren
ubestemt form flertall
kynnere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çy`n:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
muligens omdannelse av dialektalt kyng 'anfall, ri' (jf. norrønt adverb kyngjum 'rykkevis'), påvirket av kynne; jf. også suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
innledende sammentrekning av livmormuskulaturen ved fødsel
 | til forskjell fra ve
SITATER
  • om morgenen lå Erika på sofaen med lukkede øyne og lurte på om det var kynnere hun kjente
     (Linn Ullmann Et velsignet barn LBK 2005)
  • er det kynnere, skal det ikke være tegn til begynnende fødsel i livmorhalsen, det vil si at den ikke skal være myk eller ha blitt kortere, og det skal ikke være begynnende åpning
     (Tore Henriksen I mors liv LBK 2010)