Det Norske Akademis Ordbok

krøsse

krøsse 
verb
Informasjon
BØYNINGkrøsset, krøsset, krøssing
preteritum
krøsset
perfektum partisipp
krøsset
verbalsubstantiv
krøssing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[krø`s:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dialektal uttalevariant av krysse
BETYDNING OG BRUK
mest muntlig
 ta hensyn til
; gi medhold
; gjøre vesen av
SITAT
  • kryds og kryb ikke formeget for kristianssundingerne
     (Knut Hamsuns brev. Supplementsbind 49)
UTTRYKK
krøsse noen (om noe)
smigre for, gjøre seg til for noen for å oppnå noe av denne personen
  • han krøsser ingen!
  • broren hadde hun krysset i længste liten
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 94)
  • han trængte ingen og krøssede ingen
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 105 1916)
  • Jan krøsset dem rigtignok mindst mulig, men mellem naboer kan det jo av og til hænde at her kan bli bruk for en smule velvilje
     (Gabriel Scott Jernbyrden (1919) 32)
  • nu behøver vi saavist ikke at krøsse kavaljererne
     (Vilhelm Krag Baldevin 111 1925)
  • dermed krysset jeg ham ikke mere om limelaging
     (Tidens Tegn 1929/91/16/3)
  • løytnant Vigot var slik en arrogant drittstøvel, så jeg ville ikke krøsse ham
     (Axel Jensen Ikaros 78 1957)
ikke krøsse møkk
muntlig
 ikke ta hensyn til noen (som man ikke liker)
  • vi krøsser ikke møkk!
  • hun så surt på [ham] da han kom inn i rommet, og spanderte ikke engang et lite nikk. Greit, han ville ikke krøsse møkk, og heiet ikke på henne heller
     (Anne Holt og Berit Reiss-Andersen Løvens gap 324 1997)