krink
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; krinken, krinker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
krinken
ubestemt form flertall
krinker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kriŋk]
ETYMOLOGI
til dialektalt verb krinke 'bøye seg, bukte seg'; jf. engelsk dialekt crink 'bøye, tvinne, vri'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
innbuktning
; krok
EKSEMPEL
-
i krinker og kroker
SITAT
-
hele landet lever med sjøen i ryggen langs en kyststripe som med krinker og kroker er om lag 20 000 km(Bok og bibliotek 1956/213)