kring
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kringen, kringer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kringen
ubestemt form flertall
kringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kriŋ:]
ETYMOLOGI
av norrønt kringr 'ring'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
ring
; sirkel
UTTRYKK
i kring
rundt
; omkring
-
[han] vandred ikring dag og nat(Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 111 1904)
-
der de lå, og rundt ikring der, kunne intet menneske tenke seg rasfare(Arbeider-Avisa 1969/62/3/3)