Det Norske Akademis Ordbok

korp

korp 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; korpen, korper
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
korpen
ubestemt form flertall
korper
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kårp]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt korpr, lydord
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
 ravn
SITATER
  • i tiltale, som skjellsord
     
    (Peer Gynt til smeden:) «Du svarte korp –!»
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 30)
  • [da han] havde redet et stykke, kom han til en korp, som laa i veien
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 63 1879)
  • så svart som korpens vinge, slår i vejret vildt hans våde hår
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 52)
  • han var om sig efter livberging som en korp
     (Knut Hamsun Segelfoss By I 132 1915)
  • nord i fjellet fløi en korp med mørke skrik
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 30 1926)
  • en korp kom flaksende og slo seg ned ti alen borte
     (Johan Falkberget Johannes 66 1952)
  • korper slåss om et kjøttstykke og mister det i vannet
     (Sissel Lange-Nielsen Våren 63 1985)