Det Norske Akademis Ordbok

konvolutt

konvolutt 
substantiv
BØYNINGen; konvolutten, konvolutter
UTTALE[kånvolu´t:], [konvolu´t:], [konfolu´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin convolutus, til convolvere 'rulle sammen'
BETYDNING OG BRUK
omslag som brev, trykksak e.l. sendes eller overrekkes i
SITATER
  • og saa kjøpte jeg fint papir at svare Dem tak paa, men komfelutter har jeg ikke, sa han
     (Knut Hamsuns brev IV 94)
  • konvoluten var meget solid. Den saa ut til at ha været lavet av tykt bøttepapir
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 91)
  • den ene … rekker meg en konvolutt med åtte tusenlapper i
     (Arthur Omre Smuglere 15 1935)
  • han bega seg av gårde med bakterieplatene i forseglete konvolutter
     (Tove Nilsen Amazonaspornografen 162 1991)
  • i en søppelkurv ved siden av sofaen lå en mengde papir, det meste så ut som sammenkrøllede konvolutter
     (Knut Faldbakken Turneren 197 2004)
  • han ga seg til å stirre på bunken med konvolutter som ventet på å bli åpnet, fulle av tall som skulle på riktig plass i kolonner og rubrikker
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene 261 2005)