Det Norske Akademis Ordbok

konstellasjon

konstellasjon 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; konstellasjonen, konstellasjoner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konstellasjonen
ubestemt form flertall
konstellasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånstelaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin constellatio (genitiv constellationis), jf. fransk constellation, tysk Konstellation, til latin stella 'stjerne'
BETYDNING OG BRUK
1 
astronomi
 stjernebilde
2 
astrologi
 stjernenes (især planetenes) stilling til Solen eller til hverandre innbyrdes på et bestemt tidspunkt
SITATER
  • du [får] den konstellation at skue, hvorunder dit lys blev tændt
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 81)
  • [stjernetyderen] brakte kongens konstellasjoner
     (Jens Bjørneboe Hertug Hans 22 1972)
3 
stilling som noen (elementer, enheter, personer) til en viss tid står i til hverandre
; sammenstilling
EKSEMPEL
  • politiske konstellasjoner
SITATER
  • hun visste meget godt at hun med dette «vi fire» instituerte en konstellasjon med henne selv som spenningspunkt
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 21 1949)
  • konstellasjonene Gud/Satan, godt/ondt, lys/mørke, tvil/tro
     (Oddvar Foss Antonioni 23 1972)
  • den overordentlig komplekse konstellasjonen av samtlige determinanter
     (Tor Ulven Avløsning 102 1993)
  • utviklingen [i forholdet EFTA-stater innenfor EØS, men utenfor EU] har skapt noen underlige konstellasjoner
     (regjeringen.no)
     | fra NOU 2012:2
  • spøkefullt
     
    hendes figur alene med fru Braach, det var en rabalsk konstellation
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 9 1923)
     | en grotesk kombinasjon
  • [den tidligere stefaren] Rolf var ikke lenger noen som angikk Pål, deres far-sønn-relasjon var en midlertidig konstellasjon
     (Trude Marstein Egne barn 244 2022)