Det Norske Akademis Ordbok

konsorter

konsorter 
substantiv
BØYNINGkonsortene
UTTALE[kånså´rtər], [kånså´r-tər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin consortes, flertall av consors (genitiv consortis) 'medhjelper, partner, kollega i noe'; jf. konsortium
BETYDNING OG BRUK
nedsettende
 folk av samme (dårlige) slag
SITATER
  • [han kunne ikke] hamle op med Christensen & konsorter
     (Alexander L. Kielland Fortuna 134 1884)
  • jeg gratulerer Dem med, at De har lært ham og konsorter tilgavns at kjende
     (Rudolf Muus Nemesis 70 1919)