konkordat
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; konkordatet, konkordater 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
konkordatet
ubestemt form flertall
konkordater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåŋkårda:´t], [kåŋkår-da:´t]
ETYMOLOGI
fra fransk concordat, av middelalderlatin concordatum, substantivert perfektum partisipp i nøytrum av concordare 'være samstemmig'
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen
forlik, overenskomst mellom den katolske kirke og en statsmakt
SITAT
-
det nye konkordatet [i Italia i 1984] satte opp et mye klarere skille mellom kirke og stat(Simen Ekern Berlusconis Italia LBK 2006)