konfabulere
verb
MODERAT BOKMÅLkonfabulerte, konfabulert, konfabulering 
preteritum
konfabulerte
perfektum partisipp
konfabulert
verbalsubstantiv
konfabulering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånfabule:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin confabulare 'småprate'
BETYDNING OG BRUK
psykiatri
fylle ut hukommelsestap ved hjelp av fantasien eller ved
hjelp av virkelige hendelser fra andre perioder i ens liv
SITAT
-
pasienten konfabulerte og hadde uttalte hallusinasjoner og ble først innlagt i psykiatrisk avdeling(Tidsskrift for Den norske lægeforening 29.11.2007)