komparent
substantiv
BØYNINGen; komparenten, komparenter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
komparenten
ubestemt form flertall
komparenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kompare´nt]
ETYMOLOGI
fra latin comparens, akkusativ comparentem, presens partisipp av comparere 'vise seg; innfinne seg', av parere 'vise seg (på noens
kommando)'; jf. kom-
BETYDNING OG BRUK
1
jus, foreldet
person som møter for en rett for å avgi forklaring eller
vitne (i en sivil sak)
SITATER
-
comparenten førte vidner uden stævning(Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,5 360)
-
komparenten utviste den mest utrolige kynismus og frækhet(Stavanger Aftenblad 03.01.1916/12 Stein Riverton)| fra kjellerføljetongen «Tindebestigerklubben»
2
medisin
nærstående person, især familiemedlem, som gir utfyllende
informasjon om sykdomsbildet hos en syk