kombinat
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; kombinatet, kombinater 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
kombinatet
ubestemt form flertall
kombinater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kombina:´t]
ETYMOLOGI
via tysk fra russisk, opprinnelig fra latin combinatum, perfektum partisipp nøytrum av combinare 'forbinde, forene'
BETYDNING OG BRUK
1
om forhold i sosialistiske land
sentralstyrt sammenslutning av industribedrifter
SITAT
-
siden 1979–1980 har DDR’s industri vært organisert i ca. 150 store kombinater
2
sammenslutning av flere typer bedrifter under én ledelse
; konsern
SITAT
-
Nord-Europas største kombinat sagbruk/sponplatefabrikk(Glåmdalen 1970/229/7/7)
3
nå sjelden
bygning, anlegg hvor flere funksjoner kombineres
SITAT
-
kombinatet i Flesberg … det kombinerte skole- og samfunnshuset(Arbeiderbladet 1958/199/9/4–5)