koloritt
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; koloritten, koloritter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
koloritten
ubestemt form flertall
koloritter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kolori´t:]
ETYMOLOGI
fra italiensk colorito, substantivert perfektum partisipp av colorire 'farge' (verb), avledet av colore 'farge' (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1
særlig malerkunst
fargegivning
; fargesammensetning
; fargevirkning
SITATER
-
skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit!
-
enhver virkelig kunstner … har sitt formspråk, sin aksent i tegningen, sin klangfarve i koloritten
-
han har studert Bastien Lepage og lagt merke til den tørre koloritten
-
koloritten er holdt i varme rødbrune toner med innslag av sort(Dag Blakkisrud og Matthew Drutt (red.) Thorvald Hellesen 1888–1937 85 2022)
2
overført, i muntlig eller litterær
fortelling
(fremstillingsmåte med) preg av en bestemt kultur, epoke
e.l.
| jf. lokalkoloritt, tidskoloritt
SITATER
-
[det er ved] tonen, den eiendommelige kolorit, at vore eventyr bestemt skille sig fra andre folks
-
sans for historisk kolorit
-
det snerrende lille regale (et orgel) som gir koloritt til underverdenen [i operaen]