Det Norske Akademis Ordbok

koloritt

koloritt 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; koloritten, koloritter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
koloritten
ubestemt form flertall
koloritter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kolori´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk colorito, substantivert perfektum partisipp av colorire 'farge' (verb), avledet av colore 'farge' (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig malerkunst
 fargegivning
; fargesammensetning
; fargevirkning
SITATER
  • skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit!
     (Olaf Bull Ignis ardens 28 1932)
  • enhver virkelig kunstner … har sitt formspråk, sin aksent i tegningen, sin klangfarve i koloritten
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 3 1949)
  • han har studert Bastien Lepage og lagt merke til den tørre koloritten
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 72 1993)
  • koloritten er holdt i varme rødbrune toner med innslag av sort
     (Dag Blakkisrud og Matthew Drutt (red.) Thorvald Hellesen 1888–1937 85 2022)
2 
overført, i muntlig eller litterær fortelling
 (fremstillingsmåte med) preg av en bestemt kultur, epoke e.l.
 | jf. lokalkoloritt, tidskoloritt
SITATER
  • [det er ved] tonen, den eiendommelige kolorit, at vore eventyr bestemt skille sig fra andre folks
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter II 74)
  • sans for historisk kolorit
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 29 1903)
  • det snerrende lille regale (et orgel) som gir koloritt til underverdenen [i operaen]
     (Børre Qvamme Opera, operette og ballett gjennom tidene 15 1999)
  • denne og liknende legender er ikke bare koloritt
     (Christine Amadou Bysantinerne 69 2025)