koloratur
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; koloraturen, koloraturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
koloraturen
ubestemt form flertall
koloraturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[koloratu:´r]
ETYMOLOGI
fra italiensk coloratura, grunnbetydning 'fargelegging'; jf. tysk Koloratur
BETYDNING OG BRUK
musikk, i klassisk sang, især operaarier
utsmykning i form av (raskt og virtuost fremførte) triller
og løp
SITATER
-
hun synger ret routineret, gjør gode coloraturer
-
sangerinnen, som var den berømte Cavalieri … skulle ha en masse koloratur [fra komponisten]