kolofon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kolofonen, kolofoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kolofonen
ubestemt form flertall
kolofoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kolofo:´n]
ETYMOLOGI
via senlatin colophon, fra gresk kolophon 'topp, spiss; slutt'
BETYDNING OG BRUK
1
i eldre trykte bøker
avsluttende linjer med opplysning om trykkested, trykkeår
og boktrykker
SITATER
-
de nye eiere [nevner] sine navn og avslutningsdagen i verkets kolofon eller sluttskrift
-
i kolofonen står følgende talende setning: «Trykningen av dette bind var fullført 9. juli 1940.»
2
nå oftest
tekst med tekniske opplysninger og informasjon om trykkested,
trykkeår, opplag osv. på tittelsidens bakside