kollokasjon
substantiv
BØYNINGen; kollokasjonen, kollokasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kollokasjonen
ubestemt form flertall
kollokasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kålokaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin collocatio (genitiv collocationis), verbalsubstantiv til collocare 'stille sammen', av con- (se kon-) og en avledning av locus 'sted'
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
forbindelse av to eller flere ord som vanligvis opptrer
sammen, for eksempel gjøre fremskritt og felle en
dom
EKSEMPEL
-
kollokasjoner og faste uttrykk