kole
verb
BØYNINGkola, kola, koling 
preteritum
kola
perfektum partisipp
kola
verbalsubstantiv
koling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ko:`lə]
ETYMOLOGI
fra månsing kola, trolig fra finsk kuolla 'dø'
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
kole vippen
(fra månsing kola vippen; vippen muligens fra svensk vipen 'det å ligge (på ryggen
med ansiktet i været)')
muntlig
dø
-
Bort med hele presteskrape’! ropte Ludendorf straks før han kola vippen(Smaalenenes Social-Demokrat 07.01.1938/3/4)
-
tenk om vi hadde kommet helt ned på platået og hadde «kola vippen» der nede og ikke kunne[t] komme hverken opp eller ned(Tønsbergs Blad 26.07.1997/8)