Det Norske Akademis Ordbok

kognat

kognat 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kognaten, kognater
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kognaten
ubestemt form flertall
kognater
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kågna:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin cognatus, av co- (til cum) 'med, sammen med', se ko-, og gnatus 'født'
BETYDNING OG BRUK
især jus
 slektning, etterkommer på kvinnesiden (morssiden)
 | til forskjell fra agnat
SITATER
  • blandt kognaterne, jeg eier, er denne dame mig den mest pikante
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 192)
  • [forfatteren] behandler slekten generasjonsvis og tar også med kognater i første ledd
     (VG 02.09.1958/2)
  • den mannlige hovedlinjen i slekten er … utdødd og gården er gått over til kognater
     (Aftenposten 23.12.1980/4)