Det Norske Akademis Ordbok

knuffe

knuffe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLknuffet, knuffet, knuffing
preteritum
knuffet
perfektum partisipp
knuffet
verbalsubstantiv
knuffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[knu`f:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via svensk knuffa fra nedertysk knuffen
BETYDNING OG BRUK
dytte
; knubbe
; puffe
SITATER
  • da han syntes det var nok, knuffet han mig sint til side
     (Herman Wildenvey Vingehesten og verden 56 1937)
  • refleksivt
     
    de beinharde motstanderne [lot ikke] noen sjanse gå fra seg til å albue og knuffe seg fram på oppløpssiden
     (Glåmdalen 1968/244/6/6)
  • på 10 000 meteren ble det så mye knuffing mellom de to etioperne og Ron Hill at belgieren … stoppet opp i protest
     (Finnmarken 1969/149/12/4)
  • [leddskader] skjer oftest ved løping i terreng, men kan også hende på bane, spesielt i konkurransefelt der det knuffes mye
     (Arne Kvalheim og Leif Torgersen Løping 81 1980)
  • når de slår til, ender alt som det må ende, med knuffing, slag og skjelling, hyl og skrik
     (Knut Faldbakken Ormens år LBK 1993)
  • mennene rundt meg knuffer hverandre for å være først, knuffer meg også
     (Elisabeth Eide Utviklingens hjul LBK 1997)
  • jeg får panikk. Knuffer ham bort
     (Marion Hagen Akt LBK 1999)
  • noen begynte å knuffe på hverandre
     (Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
  • for en gangs skyld var det lite bråk og knuffing blant elevene etter storefri
     (Tom Kristensen Dragen LBK 2008)