knorte
verb
BØYNINGknortet, knortet, knorting 
preteritum
knortet
perfektum partisipp
knortet
verbalsubstantiv
knorting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[knå`rtə]
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse; trolig lydord
BETYDNING OG BRUK
særlig om rugde under trekk
gi en hul, knurrende lyd
SITATER
-
[rugdene fortsetter uskadet sin vei] knortende og pistrende
-
hør bare paa rugden, hvor frisk hun knorter og trækker
-
i høgdedragene knorter geværskuddene
-
rugda trekker langs åskanten, og knortingen og pistringen synger i lydbølger over myra