knocke verb BØYNINGknocket, knocket, knocking preteritum knocket perfektum partisipp knocket verbalsubstantiv knocking UTTALE[nå`k:ə] ETYMOLOGI fra engelsk knock BETYDNING OG BRUK UTTRYKK knocke ut idrett, muntlig gjøre kampudyktig ; slå ut ; sette ut av spill | jf. knockout en slåsskjempe knocker ut en amerikaner (Tidens Tegn 1934/126/3/6)
