knockdown
substantiv
BØYNINGen; knockdownen, knockdowns 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
knockdownen
ubestemt form flertall
knockdowns
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[nå´kdaon]
ETYMOLOGI
fra engelsk knockdown, sammensatt av knock 'slag' og down 'ned'
BETYDNING OG BRUK
idrett, i boksing
slag som sender motstanderen i gulvet
| jf. knockout
SITATER
-
søndag registrerte han seks knockdowns under den tougheste treningsession i sin karriere hittil(VG 16.06.1959/10)
-
taekwondo er [en] fullkontakt kampsport med fare for både knockdown og knockout(Bergens Tidende 24.10.1999/17)