kløkke
verb
MODERAT BOKMÅLkløkte eller kløkk, kløkt, kløkking 
preteritum
kløkte eller kløkk
perfektum partisipp
kløkt
verbalsubstantiv
kløkking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klø`k:ə]
ETYMOLOGI
av norrønt klykkja
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt, om klokke, bjelle
klinge, lyde med dempede klemt
SITAT
-
en hestebjølle kløkk uti bjørkeliene
2
dialektalt
klirre
; ringle