Det Norske Akademis Ordbok

klure

klure 
substantiv
BØYNINGen; kluren, klurer
UTTALE[klu:`rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. islandsk klúra 'hake, pinne til å stenge dør med'
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 vantrevent tre med stive, krokete grener
2 
trepinne eller trenagle til å sette inn i en dør for å holde den lukket
SITAT
  • Ivar og Peder grov seg ned til døra, der føyka alt hadde dekket halvt opp til kluren
     (Bjørn Rongen Toget over vidda 45 1956)
3 
vrien og vrang person; vriompeis
SITAT
  • vi [skal] greie opp med [NN] som er en vrang klure
     (Dagbladet 1955/192/5/2)
4 
trenevet person
; kloss
; klodrian