klure
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kluren, klurer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kluren
ubestemt form flertall
klurer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klu:`rə]
ETYMOLOGI
jf. islandsk klúra 'hake, pinne til å stenge dør med'
BETYDNING OG BRUK
2
trepinne eller trenagle til å sette inn i en dør for å
holde den lukket
SITAT
-
Ivar og Peder grov seg ned til døra, der føyka alt hadde dekket halvt opp til kluren
3
vrien og vrang person; vriompeis
SITAT
-
vi [skal] greie opp med [NN] som er en vrang klure(Dagbladet 1955/192/5/2)