kline
substantiv
BØYNINGen; klinen, kliner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klinen
ubestemt form flertall
kliner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kli:`nə]
ETYMOLOGI
fra gresk kline 'seng'
BETYDNING OG BRUK
benk til å ligge på ved spisebordet, brukt i gresk og
romersk oldtid
; løybenk
SITATER
-
guden var fremstillet hvilende paa en kline(Dagbladet 14.08.1888/2)
-
han søkte seg tilbake til etruskerne når han plasserte dikteren på en kline, halvt oppreist, og med legemet innhyllet i et draperi(Morgenbladet 22.06.1978/4)