klakker
substantiv
BØYNINGen; klakkeren, klakkere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klakkeren
ubestemt form flertall
klakkere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kla`k:ər]
BETYDNING OG BRUK
muntlig
person som stabber
SITAT
-
de med greie på [skigåing] vil nok si [at fireåringen] er en «klakker». En «klakker» setter ned skien for langt bak når han går(Vårt Land 13.12.2013/3/4)