Det Norske Akademis Ordbok

klakker

klakker 
substantiv
BØYNINGen; klakkeren, klakkere
UTTALE[kla`k:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av klakke med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 person som stabber
SITAT
  • de med greie på [skigåing] vil nok si [at fireåringen] er en «klakker». En «klakker» setter ned skien for langt bak når han går
     (Vårt Land 13.12.2013/3/4)