Det Norske Akademis Ordbok

klager

klager 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; klageren, klagere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klageren
ubestemt form flertall
klagere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kla:`gər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av klage med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som inngir en (formell) klage
SITATER
  • det er mig uretten er øvet imod: jeg er klageren
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 102 1872)
  • departementet må gi klageren medhold
     (Morgenbladet 1931/361/5)
  • klageren er anonym
     (Kjell Ola Dahl Mannen i vinduet LBK 2001)
2 
muntlig
 person som (til stadighet) syter og klager
; sytepave
SITAT
  • klageren gjør livet surt for både andre og seg selv
     (Siri Spillum Bryt mønstre LBK 2010)