kjensel
substantiv
UTTALE[çe´ns(ə)l]
ETYMOLOGI
av norrønt kensl 'gjenkjennelse; klage'
BETYDNING OG BRUK
1
det å kjenne, identifisere noe
; gjenkjennelse
UTTRYKK
dra kjensel på
(etter hvert) kjenne igjen
-
mange ser jeg her, som jeg drager kendsel på
-
han hadde drad kjendsel paa fyrkassens gamle slitte træskaft
-
Erika gikk fra fotografi til fotografi for å se om det var ansikter hun dro kjensel på, men hun kjente ikke igjen noen(Linn Ullmann Et velsignet barn LBK 2005)
2
litterært eller dialektalt
følelse
| jf. kjensle
SITATER
-
ved den første kjendsel af hans hånd sprang hun op som brændt av ild
-
[dalene] gav med sit vakre, grønne udseende en kjendsel af Norge
-
havde kommandøren mere og mere en vis kjendsel af, at hans vilje kun altfor ofte dunstede hen i luften for at give plads for hans urolige, lunefulde halvdels, saa gav det dog forholdet sit belivende, stridbare peber
-
en almindelig kjendsel av hjemve
-
Peter hadde en kjensle av at han spilte om både kone og gård