Det Norske Akademis Ordbok

kjei

kjei 
substantiv
BØYNINGet; kjeiet, kjei
UTTALE[çæi]Uttale-veiledning
VARIANTkei
ETYMOLOGI
jf. svensk tjei (maskulinum), (jf. også månsing kjei), fra romani
BETYDNING OG BRUK
muntlig, nå sjelden
 jente
; pike
SITATER
  • alle kjei har sine vaner og venner utenom deg og meg
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt II (1957) 209)
  • de var begge så kjempelekre. Som kjei betraktet
     (Aftenposten 1946/268/1/6)
  • – To turer far, så henger kjeiet rundt hue på'rei som et skjerf
     (Einar Rose Ingen rose uten torner 85 1954)
  • kysset av kjælne kjeier
     (Johan Borgen Vikinger. Eventyr 12 1949)
  • nei, jøss for et snålt lite kjei!
     (Finn Bø Jeg tar mig den frihet 157 1946)
  • jenta man var sammen med, var så rålekkert mye mer for øyet enn keiene til de andre gutta
     (Finn Havrevold Den ytterste dag 177 1963)
  • flertall
     
    tjejer
     (Aftenposten 1990/517/10/1)