kingmaker
substantiv
BØYNINGen; kingmakeren, kingmakere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kingmakeren
ubestemt form flertall
kingmakere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ki´ŋmeikər]
ETYMOLOGI
fra engelsk kingmaker, av king 'konge' og maker 'skaper', se -maker; først brukt om Jarlen
av Warwick under Henrik VI og Edvard IV
BETYDNING OG BRUK
politikk
innflytelsesrik person som påvirker valg av kandidater
til offentlige posisjoner eller verv
SITATER
-
det var opplest og vedtatt at Hågensen var «kingmaker» og Jagland strateg for de nye tider(Dagbladet 03.11.2000/4)
-
vi kan se for oss følgende scenario: Bondevik [og KrF] er på vippen i Stortinget. Dermed er det Bondevik som er «kingmaker» i norsk politikk nå(Dagsavisen 20.09.2003/8)| med tanke på innflytelsen hos partier i vippeposisjon