kilevink
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kilevinken, kilevinker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kilevinken
ubestemt form flertall
kilevinker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çiləvi´ŋk], [çi`l:əviŋk]
ETYMOLOGI
opprinnelig trolig *killemvink, første ledd til dialektalt killem, trolig av kinn-lem 'kinnslag', jf. norrønt lemja 'slå'; annet ledd dialektalt vink 'rykk, støt fra siden, svinging, hugg
i luften', av norrønt *vindk, til norrønt vindr 'skjev'; jf. vindskjev
BETYDNING OG BRUK
mest muntlig
ørefik
; lusing
; slag i (eller på) hodet
EKSEMPEL
-
jeg fikk en kilevink så det svartnet for øynene
SITATER
-
ingen ting [er] saa godt for tandværk som en uforvarendes rigtig god kilevink(H. Meltzer Politinotitser (1874) 112)
-
[en] kjilevink paa truten
-
en anonym kilevink(Gert Nygårdshaug Honningkrukken 126 1985)
-
[morens] hete kyss, kilevinker og ømme ord