Det Norske Akademis Ordbok

kilevink

kilevink 
substantiv
BØYNINGen; kilevinken, kilevinker
UTTALE[çiləvi´ŋk], [çi`l:əviŋk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
opprinnelig trolig *killemvink, første ledd til dialektalt killem, trolig av kinn-lem 'kinnslag', jf. norrønt lemja 'slå'; annet ledd dialektalt vink 'rykk, støt fra siden, svinging, hugg i luften', av norrønt *vindk, til norrønt vindr 'skjev'; jf. vindskjev
BETYDNING OG BRUK
mest muntlig
 ørefik
; lusing
; slag i (eller på) hodet
EKSEMPEL
  • jeg fikk en kilevink så det svartnet for øynene
SITATER
  • ingen ting [er] saa godt for tandværk som en uforvarendes rigtig god kilevink
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 112)
  • [en] kjilevink paa truten
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 108 1916)
  • en anonym kilevink
     (Gert Nygårdshaug Honningkrukken 126 1985)
  • [morens] hete kyss, kilevinker og ømme ord
     (Sissel Lange-Nielsen Kjærlighetshoffet 175 1991)