keive verb BØYNINGkeivet, keivet, keiving preteritum keivet perfektum partisipp keivet verbalsubstantiv keiving UTTALE[çæi`və] ETYMOLOGI avledet av keiv BETYDNING OG BRUK dialektalt kløne, plundre (med noe) SITAT jeg kjeivet med spannet i tjernet (Glåmdalen 1970/253/2/6)
