keive
verb
MODERAT BOKMÅLkeivet, keivet, keiving 
preteritum
keivet
perfektum partisipp
keivet
verbalsubstantiv
keiving
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çæi`və]
ETYMOLOGI
avledet av keiv
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
kløne, plundre (med noe)
SITAT
-
jeg kjeivet med spannet i tjernet(Glåmdalen 1970/253/2/6)