Det Norske Akademis Ordbok

kavalett

kavalett 
substantiv
BØYNINGen; kavaletten, kavaletter
UTTALE[kavale´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk cavalletto 'bukk, stativ; støttepilar', diminutiv av cavallo 'hest'
BETYDNING OG BRUK
(stativ med) dreibart fotstykke som en billedhugger former sitt arbeid i leire på
SITATER
  • en liden ufærdig figur paa kavaletten
     (Chr. Skredsvig Dage og nætter blandt kunstnere 75 1908)
  • jeg stod ved kavaletten og arbeidet
     (A-magasinet 28.07.1927/17 Carl E. Paulsen)
  • [hun] fikk på seg kittel og fikk låne en kavallett for å prøve seg frem selv
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 77 1964)
  • hun tok oss med til et hjørne av atelieret, der det sto en kavalett med et fuktig klede over
     (Finn Carling Lille Orlando 112 1986)