kause
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kausen, kauser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kausen
ubestemt form flertall
kauser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kæu`sə]
ETYMOLOGI
fra nedertysk kause, kaus, nederlandsk kous 'strømpe; læromvikling på tau'
BETYDNING OG BRUK
især sjøfart
rund eller spisst utløpende fôringsring til beskyttelse
av tauverk
SITAT
-
teltet var i to deler med kauser og snøring