Det Norske Akademis Ordbok

karneval

karneval 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; karnevalet, karnevaler eller karneval
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
karnevalet
ubestemt form flertall
karnevaler eller karneval
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka:´rnəval]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk carnevale 'tiden før faste', av uviss opprinnelse, muligens omdannet av middelalderlatin carnelevamen 'fjernelse av kjøtt', omtolket til carne vale 'farvel til kjøtt', eller muligens av carrus navalis 'skipsvogn', en blomstersmykket båt som ble ført rundt på en vogn ved den romerske vårfesten
BETYDNING OG BRUK
1 
(i katolske land)
 muntre festligheter (særlig med opptog og masker) i dagene før fasten
SITATER
  • hver aften er som en fest, et karneval av flirt og flitter
     (Øvre Richter Frich I sølvlandets natt (1937) 53)
  • til karnevalet fikk han sendt op sin røde engelske huntingfrakk, ingen hadde sett make til mandig skikkelse
     (Nordahl Grieg Ung må verden ennu være 343 1938)
  • karnevalet er, kan man si, funksjonelt, ikke substansielt. Det absolutterer intet, men forkynner alle tings lystige relativitet
     (Jostein Børtnes Polyfoni og karneval 230 1993)
  • karneval, tenkte Wormdal. Karneval i Venezia. Denne byen er et opptog, hver dag er en fest, men det er jo ikke sant. For denne byen synker
     (Klaus Hagerup Herremannen 196 2000)
  • overført
     
    det som for oss andre er en noenlunde fattbar kjede av inntrykk og hendelser, er for Frida et oppstykket karneval der alt kan skje og alt kan ha skjedd
     (Elin Brodin Skade 38 1994)
2 
maskerade