karke
verb
BØYNINGkarket, karket, karking 
preteritum
karket
perfektum partisipp
karket
verbalsubstantiv
karking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ka`rkə]
ETYMOLOGI
trolig fra samisk gárrat 'surre fast opp-pakning (på slede)'; jf. nordsvensk dialekt kark
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
surre, binde fast