Det Norske Akademis Ordbok

karikere

karikere 
verb
BØYNINGkarikerte, karikert, karikering
UTTALE[karike:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk caricare 'belesse, overlesse'
BETYDNING OG BRUK
1 
fremstille, gjengi med bevisst overdrivelse av karakteristiske (mindre heldige) trekk, ofte i satirisk hensikt
; forvrenge (på en komisk, latterliggjørende måte)
; fortegne
; parodiere
EKSEMPEL
  • karikere en person
SITATER
  • meddeleren søger at give historien interesse ved at karrikere den
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter II 188)
  • hvis forfatteren karikerer får skuespillerne giøre figurene levende for oss
     (Dagbladet 1934/35/9/3)
  • det er mulig at jeg har karikert miljøet
     (Dag Solstad Roman 1987 14 1987)
  • nesten hver skolerevy har et nummer som karikerer alvorstunge forfattere som lar seg bevege av sine egne formuleringer
     (Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)
2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
karikert
 forvrengt (på en komisk, latterliggjørende måte)
EKSEMPEL
  • gjengi noe i karikert form
SITAT
  • karikert italiensk aksent
     (Mette Anthun og Kari Birkeland Emmas avec LBK 2012)