Det Norske Akademis Ordbok

karambolere

karambolere 
verb
Informasjon
BØYNINGkarambolerte, karambolert, karambolering
preteritum
karambolerte
perfektum partisipp
karambolert
verbalsubstantiv
karambolering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[karambole:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk caramboler, avledet av carambole; se karambole
BETYDNING OG BRUK
1 
biljard
 treffe (eller streife) minst to baller i ett støt
; treffe (støte sammen) med en annen ball
SITATER
  • mellem latter og raab hørte man ballerne karambolere
     (Alexander L. Kielland Samlede novelletter 79)
  • de hvide elfenbenskugler trillede og snurrede rundt, karambolerte med bløde smeld
     (Olav Theodor Madsen I drift 331 1890)
2 
overført, litterært
 støte, tørne sammen (i uvennskap, fiendskap, strid)
SITATER
  • denne ufordragelige Lucie! Hende, som jeg saa tidt havde karamboleret med nede paa Korskirkealmindingen
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 154 1896)
  • han krambolerede med fru [NN] i den aabne gang
     (Tidens Tegn 1924/126/11/4)
     | opptegnelser av fyrdirektør Diriks