karakal
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; karakalen, karakaler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
karakalen
ubestemt form flertall
karakaler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[karaka:´l]
ETYMOLOGI
via engelsk caracal, fra tyrkisk karakulak, sammensatt
av kara 'svart' og kulak 'øre'
BETYDNING OG BRUK
zoologi